5. februar 2017

«Hva sier reven?» som følebok

Summary in English: In 2014 Swedish illustrator Eva P. Eriksson redesigned "What does the Fox Say?", a picture book based on Ylvis' YouTube hit, into a tactile book for visually impaired children. This simplified version has rubber textures and Braille. Svein Nyhuses original book illustrations were made as digital collages.

I 2014 ble «Hva sier reven?» tilrettelagt som taktil følebok for svaksynte barn. Spesialversjonen er illustrert og produsert av industridesigneren Eva P. Eriksson for NBL (Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek).

Jeg var enerådende illustratør og designer i den opprinnelige bildeboka. På samme vis formga Eva P. Eriksson sine følebilder uten min innblanding. Det var derfor ekstra gøy å se hennes gjendiktninger av tegningene mine nå nylig.

Motivene er ekstremt forenkla med flate figurer uten bakgrunn. Bare dyr som blir omtalt i teksten er gjengitt, alltid i profil og samme gjenkjennelige størrelse, og stort sett sånn at når en leser med fingrene fra venstre mot høyre, vil en møte hodet først.

Ja, følebøker er foredling av form og konsentrert kommunikasjon. De viser også at begrensninger ofte kan stimulere kreativiteten – og at alle kulturuttrykk, på en eller annen måte, bygger på noe annet. Jo, vi står alle i en uendelig rekke av sammenhenger.

Det er også moro å la fingertuppene kjærtegne uforståelig blindeskrift i 28 punkts standardstørrelse og relieffbilder trykt på varmefølsomt svellepapir.

Like fascinerende, eller egentlig like merkelig, er det at Ylvis' overraskende populære musikkvideo fra 2013 i det hele tatt ble bildebok, på rekordtid, som så ble følebok. En sansenes metamorfose fra lyd og bevegelse til bilde og berøring!

Hva så med barnebøker for blinde? Ja, hva, hvordan og hvorfor? Det handler om funksjon, estetikk og skaperkraft. Men også om omsorg og moral og alvoret i leken. Selve livet. Gøy det også.

Ok. Vi skal snakke mer om bøkene under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger om få dager. Der har jeg deltatt på tilsvarende arrangementer i nesten tjue år. Et fantastisk tiltak for dem som liker sånt og kan komme.





Mitt eget forhold til taktile bildebøker har ellers ofte begrensa seg til tilfeldige møter med nokså uinteressante pekebøker for helt små barn som ser. Dette er enkle bøker med noen få materialeffekter i tillegg til vanlige bildebokillustrasjoner, for eksempel pelsimitasjon limt på kartong. Formen er fargerik og konvensjonell: den følger velkjente oppskrifter for produkter i et kommersielt massemarked. Bøkene skal like mye friste voksne kjøpere, travle og velmenende, som den nysgjerrige ungen med apetitt på verden. Og det er nok mer fysisk stimulering enn kunsterisk opplevelse.

Jeg har også møtt Virginia Allen Jensens sjarmerende «Hvad er det?» fra 1978. Det er en kjempeenkel følebok med gummierte strukturer beregna på barn som ikke kan se (og dem som kan det). Boka handler om Lille Ru og var veldig populær da barna mine var små. Først nå har jeg oppdaga at «Lille Ru» er en klassiker i sjangeren. Det overrasker meg ikke.

I tillegg har jeg såvidt sett Anette Diesens tilrettelagte bildebøker. De virker.

Bildebonus i ettertid: Joda, Eva, Liv og jeg fikk til en OK liten samtale om følebøker under barnebokkonferansen i Stavanger. Så takk for den!



Se også:
Norsk, engelsk, svensk og koreansk utgave av «Hva sier reven?»
Digitaltrykk fra boka
Over 600 bokomtaler av «What does the Fox Say?»
«Skal vi leke?», mitt eget forsøk på en interaktiv, ikke-digital småbarnsbok

4. februar 2017

Å arbeide med bildebøker (på norsk og polsk)

Summary in English: A short interview with illustrator Svein Nyhus in a Norwegian newspaper – and a link to an interview in Polish for an online design magazine.



Karin Haugen om «Skal vi leke?»
i Klassekampen 4.2.2017
I den nyeste utgaven av Bokmagasinet spør Klassekampen flere illustratører om hvordan de jobber med bildebøker. Sjøl svarer jeg så kort og godt jeg klarer. Avisas interesse for barnebøker er knytta til Nordisk barnebokkonferanse som begynner i Stavanger på mandag. Hovedtemaet i år er nettopp bildebøker.

Jeg fikk forresten omtrent samme spørsmål fra GRAFMAG, et polsk nettmagasin om design. Men der har jeg mye større plass å skravletenkeskrive på.

23. januar 2017

16. desember 2016

Arbeidsrommet

Summary in English: Svein Nyhus' messy and creative home studio presented in a Norwegian magazine on lifestyle and work. On the iMac and Cintiq screens are ink drawings for "Blekkspruten", a crossover picture book about sexual abuse.

D2, Dagens Næringslivs fredagsmagasin, har i flere år presentert bilder av arbeidsplasser. Nylig gjaldt det arbeidsrommet mitt.

D2 9. 12. 2016: «Oppstrammer»


I minireportasjen kommenterer jeg tegnehansker, styrkedrikk, Cintiq, Gro og alt rotet. Men dette kom ikke med på trykk:

• «MACSKJERM: Tegningene på skjermene er fra en barnebok som heter Blekkspruten. Boken som kom før, Akvarium, illustrerte jeg heldigitalt, og resultatet ble ganske pent og nøyaktig. Jeg ville lage noe som var forskjellig. Siden jeg ikke klarer å være noe annet enn meg selv, så valgte jeg en annen teknikk. Papir og tusjpensel. Jeg ville teste ut hvor ruskete jeg klarte å tegne.»

• «ØREPLUGGER (svarte, til høyre for drikk): Mine bestevenner. Ørepluggene. Trådløse. Jeg hører mye på podcast og radio. Jeg regner med at jeg ødelegger ørene med så mye lyd.»

• «STOL: Se på den fine stolen min! Setet er helt utslitt, men jeg klarte å feste de løse delene med lerretstape. Når jeg klarer å fikse ting, blir jeg glad. Fordi jeg er så rotete ellers. Jeg prokrastinerer og flykter inn i nettet hele dagen.»

• «PAPIRER (strødd utover benker under vindu): Dette er jo et sankthansbål. Tenk hvis det begynner å brenne her! Rommet oppfyller vel en slags kunstnerklisjé om kreativitet. Alt står på huet, liksom.»

Øyene 8.12. 2016: «De lever begge av streker»
Julebonus: Samme uke kom bilde av kjøkkenet i etasjen under. Der møtte jeg animatøren og sambygdingen Tuva Synnevåg for å snakke og tegne. Det var så hyggelig at jeg ikke klarte å konse.




Se også:
• Arbeidsrommet i 2004, 2007 og 2014

8. desember 2016

Bildebokskolen 85:
Å fortelle med bilder og symboler

Summary in English: Picture Book Class #85: Illustrator Svein Nyhus writes about visual storytelling and thinking in his illustrations for "The Octopus" (Norwegian title: "Blekkspruten"), a crossover picture book about sexual abuse, written by Gro Dahle and published 2016; The key (example #1 below) and toy leopard (example #2) are symbolic details in the drawings that are not mentioned among the metaphors in the poetic text. The key symbolizes locking and opening doors, minds, and talks – as well as power, control, and sex organs. The leopard cub, seen throughout the entire visual story, may represent the young girl, the abuse victim, in her spotted shirt. The very last picture, of a full grown, strong, and self confident leopard, can be interpreted as a hope for a happy ending.

Symbolske detaljer i bildebokillustrasjoner

Gro Dahle/Svein Nyhus: «Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6 7
En illustratør er en visuell forteller som formidler historier og ideer i bilder. Barnebokillustratører har pleid å tegne nøyaktig det teksten beskriver, for å hjelpe ferske lesere å oppfatte innholdet. Bokillustrasjoner har også vært dekor, blikkfang og visuelle oaser for å holde på interessen.

Moderne bildebokskapere behandler stoffet friere. Mange illustratører er aktive medforfattere. De bestemmer ikke bare hvordan personer og miljøer skal se ut. De kan også antyde egne småhistorier som ikke står i manuset. Ja, bildemakerne tolker teksten og styrer sammen med forfatteren. De beriker og utvider historien og opplevelsen – eller begrenser og forvirrer. For en illustratør må vise konkret det en forfatter kan uttrykke med abstrakte ord, også når det gjelder noe helt presist eller noe veldig generelt. Det kan være vanskelig.

I denne leksjonen i «Bildebokskolen», mine små tips til andre fortellere, viser jeg hvordan jeg synliggjorde historien i «Blekkspruten». Det er ei bildebok for barn og voksne der Gro Dahle skriver poetisk og metaforisk om seksuelle overgrep mot barn.

For egen del tegna jeg inn detaljer for å trigge tanker og vekke assosiasjoner. Jeg liker å leke med symboler og antydninger og fikk være med som likeverdig medskaper. For eksempel forteller bildene mer enn teksten om hva som skjer med Apen, overgriperen, mot slutten.

Ok. Her kommer to eksempler på visuell fortelling og symbolikk for store barn. (Og en komisk sjølopptatt minianalyse av mitt eget arbeid. Jo, det er greit å le.)

Eksempel 1: Nøkkelen i «Blekkspruten»

Første side i «Blekkspruten». Nøkkelen kan tolkes på flere måter.
Den vesle blekkspruten kan kanskje avdramatisere litt.
Flere steder i den korte teksten skriver Gro om å låse. Men forfatteren bruker aldri ordet «nøkkel». Sjøl har jeg gjort nettopp nøkkelen til et gjennomgangssymbol i illustrasjonene.

Nøkler representerer stengte rom og hemmeligheter, makt og kontroll. Men nøkler er også løsninga når noe er fastlåst; de kan åpne opp, både dører, samtaler og gamle tabuer. Ja, nøkkelvignetten på første side skal understreke at boka i seg sjøl kan være en døråpner og lufteluke for dem som trenger det.

At nøkkel og nøkkelhull også er freudianske symboler for kjønnsorganer, streifa meg ikke i det hele tatt. Merkelig nok. Men forlagsredaktøren reagerte. Bra. Da virka tegningene som jeg håpte, og som jeg ønsker for alle bokillustrasjonene mine: De blei mer intelligente enn illustratøren. For det er like mange tolkninger som det er lesere. Og konkrete detaljer rommer alltid historier som er rikere og annerledes enn det en stakkars forteller kan dikte opp.

Fjerde oppslag i «Blekkspruten»: Apen kommer inn på rommet til Gullet. Nøkkelen gjentas som symbolsk detalj i flere bilder.
Den sleivete tusjteknikken skal gi boka liv og særpreg. Dramatiske linjer, blekk og flekker understreker det alvorlige temaet.


Utsnitt: Krok, nøkkel, hull.
Og det private på vidt gap.
Utsnitt: Fangarmene
omslutter og borer seg inn.
Utsnitt: Apen tviholder
på nøkkel og hemmelighet.
Utsnitt: Den nakne apen har
all makt. Et overtramp.
Utsnitt: Mamma tar grep og
overtar kontrollen.


Eksempel 2: Leopard-figuren i «Blekkspruten»

Gro forteller at Gullet (jenta som er hovedperson og offer) leker med dyr på gulvet. Forfatteren skriver også at mamma er hare, høne, bjørn og ørn, mens pappa er struts. Apen blir blekksprut (og til sist en frosk). Jeg har derfor tegna inn dyrefigurer på mange av sidene, både de i teksten, men også potente okser, purker med patter og andre der jeg viser litt kjønn og kropp. Det kan kanskje sette i gang tanker og samtaler.

Første oppslag i «Blekkspruten»: Gullet leker med dyra sine. Den flekkete leopardungen går igjen mange steder. Den kan representere Gullet.


Siste side i «Blekkspruten». Leopardungen har vokst seg
sterk og sjølsikker.
Ett av lekedyra i bildene er en leopardunge. Den sier teksten ingenting om. Dyret er sammen med Gullet gjennom hele boka. Pelsen er flekkete som trøya hennes. Begge er lekne, følsomme og sårbare. Og begge er spennende og sterke, slik alle er, på sin måte.

Aller sist, på kolofonsida, har jeg tegna en triumferende og fullvoksen leopard med lang hals og fast blikk. Kanskje også Gullet, overgrepsofferet, til slutt blir like mektig og trygg? Eller kanskje den voksne, den modne og modige, følger med og passer på?

Vel, det er ikke nødvendig å finstudere detaljene for å oppleve boka. Det holder å ta imot. Det er også greit å ikke like. Men joda, figuren sist er min visuelle fortelling om håp.

Utsnitt: Blekkspruten tar
kvelertak på lekedyret.
Utsnitt: Blekkspruten kler av
ungen, men den vil vekk.
Utsnitt: Gullet klamrer seg
fast og kveler nesten dyret.
Utsnitt: Ungen stirrer tomt og
forskanser seg bak benken.
Utsnitt: Gullet åpner
vinduet og skuer framover.


Sluttkommentarer

«Blekkspruten» er ikke et terapeutisk hjelpemiddel med klare svar, med riktig og galt. Boka er isteden et forsøk på skjønnlitteratur. Teksten og tegningene kan derfor forstås akkurat som leseren måtte ønske.

For alle opplevelser er subjektive og personlige. Dessuten har kunstneriske uttrykksformer egenskaper som åpner opp for mye friere tolkninger og opplevelser enn saklig informasjon gjør. Kreative uttrykk kan dermed belyse ting på andre måter, åpne for sånt vi kanskje overser og gi ny innsikt. Ja, noen mener kunstens oppgave er å innføre det uventa nettopp for å forandre perspektivene.

Illustratørenes mulighet for å dikte i vei gjelder forresten bare når det er rom for fri fantasi. I lærebøker, i bruksanvisninger og andre steder der det er viktig å bli forstått, trengs det tvert om entydige bilder, ikke flertydige. Det er derfor vanlig å skille mellom illustrasjon som er fortolkende og illustrasjon som er saklig.

Jeg veit også at andres meninger kan forstyrre. Alt vi får vite, påvirker oppfatninger og forventinger. Det gjelder også utlegningene i denne bloggen. Så kanskje jeg skal slutte å skrive her? Nei, google-bloggen er mest til for min egen fornøyelse, som et gratis nettarkiv for bilder og tanker. Dessuten er det alltid nok igjen å oppleve for dem som ser etter, uansett om det har vært kommentarer eller ikke.

En siste ting. Ikke alle er like analytiske som jeg. Jeg tenker og tviler. Bobler og babler. Går vill i egne innfall. Det er ok. Men det er like bra å være intuitiv, jobbe mer spontant, med kroppen, uten å tenke så mye. Bare gjøre. La ting skje. Flyte med.

Ja, den som var en leopard!


Se også:
Litt om arbeidet bak «Blekkspruten»
Omtaler og anmeldelser av boka
Riksmålsprisen til boka (med juryens begrunnelse og Gros svar)

3. desember 2016

En julefortelling

Summary in English: Illustrations by Svein Nyhus for a Norwegian Christmas magazine, to a poetic story about a girl who seeks comfort in trees when things get rough in her family. While sketches and try-outs were made with pencil and brush pen, the final art work was rendered digitally.

«Juleroser 2016» med forsidetegning av Sverre Malling.
Nå i november kom en ny utgave av «Juleroser», det litterære juleheftet som Herborg Kråkevik og Samlaget vekte til live i fjor.

I årets hefte har Gro Dahle skrevet en poetisk fortelling for barn, en historie jeg har illustrert. Den handler om Maria som er venn med trærne og som søker trøst hos dem når det blir urolig og utrygt i familien.

Tegneoppdraget kom da jeg hadde god tid i sommer. Dette skulle gå lett og fort, men det ble som vanlig altfor mange forsøk før jeg klarte å bestemme meg (langt flere enn eksemplene her). Jeg begynte med blyant og tusjpensel, men valgte til sist å tegne på en tegneskjerm direkte i bildeprogrammet på datamaskinen.

Skisser (eks. 1): Noen utkast tegna med blyant og tusjpensel.
Skisser (eks. 2): Hovedmotiv.
Grov blyant på A3-papir.
Skisser (eks. 3): Utvaska tusjpensel.
A3. Enkel fargelegging i Photoshop.


De ferdige illustrasjonene viser forvridde trær i en dekorativ flatestil. Jeg har prøvd å gjøre uttrykket tradisjonelt barnevennlig og vakkert, men også annerledes og urovekkende (selv om det ikke ble stor kunst, akkurat). Landskapet er både konkret og ubestemmelig, både vinterlig og snøfattig. Sånne åpne dobbeltheter kan vekke nysgjerrigheten og utvide opplevelsen. Det passer til heftet og historien. Tenkte jeg. For Gros tekst er nok varmere og mykere enn bildene mine. Greit nok. Når jeg ikke har kontroll og det spriker litt, blir det større tolkningsrom for leseren. Det er perfekt.

Ferdige originaler: Hovedillustrasjon og løse vignetter er tegna på en tegneskjerm direkte i Photoshop.
Flere av småtegningene er kopiert fra det store motivet og bearbeida videre.


På trykk: Første oppslag. Helsidetegning og papirstruktur bak teksten.
På trykk: Fjerde (og siste) oppslag. Vignetter omkring tekstblokkene.


Se også:
Trær i ulike tegneteknikker
Bokillustrasjoner, plakat og logo i liknende digitalteknikk
Vitsete julemotiver og juleheftetegning

12. november 2016

«Skal vi leke?»

Summary in English: In his new picture book "Do You Want To Play?" (original Norwegian title "Skal vi leke?") Svein Nyhus presents simple tasks for toddlers and stripped down illustrations in messy ink and brush. Nyhus' goal for the book was to play with it as a physical object, stimulate the interaction between child and reader, give life to a charming character, and just have fun.

«Skal vi leke?», som kom nå i november 2016, er en enkel pekebok for små barn. I den leker jeg med papirboka som fysisk gjenstand.

Uambisiøs minimalisme med ambisjoner

Boka er et uhøytidelig forsøk. Jeg ville lage noe ukomplisert på kort tid – og få det til å virke.

Derfor er alt i «Skal vi leke?» ekstremt nedstrippa. Teksten er minimal, med spørsmål og oppfordringer istedenfor en historie. Motiva likner på flate symboler. De er tegna med tusjpensel i en overdrevent kladdete strek. Fargene er begrensa til blått og rødt på kremgul bakgrunn.

Men tankene bak boka var ambisiøse nok: jeg ønska å aktivisere sanser og kropp og lage et sosialt leketøy for barn og voksne. Boka skulle kunne leses, og lekes, flere ganger. Jeg prøvde også å skape noe personlig og sjarmerende i all minimalisme. På den måten ville jeg gi liv til en figur av papir og gjøre boka til en venn. Ikke noe originalt nytt, men altså min variasjon over temaet.

Rask tusjing med pensel (og digital fargelegging) er en enkel teknikk.
Likevel tvilte jeg meg gjennom mange forsøk før jeg bestemte meg.
Jeg liker det som er sært og likevel forståelig. Og jeg liker å se hvor enkelt jeg kan lage ting og likevel gi uttrykket særpreg og gjøre opplevelsen rik.

Jeg har også kjempesans for barn (vel, for alle levende, egentlig), for undring, for nysgjerrighet og apetitt på livet. Ja, for alvor og lek og alvoret i leken. Jeg tror også det er viktig å tulle sammen.

Så joda, «Skal vi leke?» er enda et eksperiment med innhold og form i en bildebok. En konseptbok nesten.






Forresten (I)

Det første bokeksemplaret ble sendt i en konvolutt som var merka med navnet til tvillingbroren min. Det er en ubetydelig detalj, selvsagt, men jeg opplevde forvekslinga som uvanlig sympatisk. Det ble en hyggelig påminnelse om min egen plass i universet – og at et stort, aktivt forlag består av mennesker av kjøtt og blod.

Egil illustrerte flere populære barnebøker for Gyldendal på 1990-tallet. For meg representerte han et uoppnåelig ideal inntil jeg innså at alle er verdensmester i å være seg sjøl. Men han er selvfølgelig fortsatt en stor helt.

Forresten (II)

1. «Men se nå! Jeg kan lage et tak! Du, da?»
2. Joda! (Foto: S. A. Svendsen, 2007)




Se også:

Mer boklek:
Å leke gjemsel med pekeboka «Lars er Lars»
Å stimulere språket med «Lars er ikke»
Å bruke «Jeg!» og andre bildebøker i barnehagen

Andre bøker i grov tusjteknikk:
«God natt, natt» (2009)
«Sånt som er» (2010)
«Blekkspruten» (2016)

23. oktober 2016

Riksmålspris for «Blekkspruten»

Summary in English: Gro Dahle's and Svein Nyhus' "Blekkspruten" ("The Octopus"), a picture book about sexual abuse, was recently awarded a literary prize from the Riksmål Society. Here are the jury's statement as well as the acceptance speech from the author (all in Norwegian). 

Gro Dahle is a Norwegian author, writing in different genres. She has reached international acclaim for her children's books, illustrated by her husband Svein Nyhus. Her books are published in more than 15 countries.
Book illustrations: © Svein Nyhus


Juryleder Åsil Øverland fra Riksmålsforbundet og prisvinner Gro Dahle.
Bokillustratøren popper opp i midten. Kunstverket er av Hans Normann Dahl.
Foto: Riksmålsforbundet
Under Barnebokdagene på Gjøvik mottok Gro Dahle Riksmålforbundets barne- og ungdomsbokpris for «Blekkspruten», ei bildebok om seksuelle overgrep mot barn. Boka er illustrert av Svein Nyhus.

Illustratøren har hatt et litt nølende forhold til Riksmålsforbundet. Vestfolddialekta og temperamentet hans ligger nærmere radikalt bokmål og nynorsk enn det riksmål gjør, en språkform han har oppfatta som en konservativ sosiolekt. Likevel illustrerte han riksmålsklassikeren «Moro-Vers» i 2000 og har levd godt med det. Han har samtidig innsett at forbundet har betydd mye positivt for norsk språk og kultur. For språk er viktig. Det er kommunikasjon og identitet. Og det er gøy.

Juryen har i år bestått av Åsil Øverland, Høyre-politikeren Bjørgulv Vinje Borgundvaag og Heidi Sævareid, hun som vant prisen i fjor. Og jurybegrunnelsen er uvanlig presist formulert. Så joda, språk er virkelig et fantastisk verktøy.

Juryens begrunnelse

Fest og barnebokdager på Gjøvik!
Når man holder en bok av Gro Dahle og Svein Nyhus i hånden, vet man at den holder kunstnerisk høyt nivå både litterært og visuelt. Blekkspruten er et usedvanlig inspirert samarbeide, og selv om dette er en språkpris, kan man ikke se bort fra den helheten Dahle og Nyhus har skapt.

Allerede omslaget på Blekkspruten bærer bud om at dette ikke er noen solskinnshistorie. Dahle-Nyhus har tatt for seg vanskelige emner før. Boken om en sint, voldelig far var også sterk kost. Det samme gjelder Håret til mamma, som tok for seg depresjon og psykisk sykdom på en ærlig, men likevel nennsom måte.

Dahle-Nyhus har spesialisert seg på å formidle tung tematikk ved hjelp av litterære og visuelle fortellerteknikker som treffer barn uten å overvelde dem. Med Blekkspruten må utfordringen ha vært stor. Det å finne uttrykk for å fortelle om en bror som misbruker sin lillesøster, må ha vært en kamp. Det er likevel gjort med stor klokskap og med respektfull forståelse, og det tabubelagte temaet som incest er, omtales på en måte som gjør det enklere for barn å forstå. I tillegg til sine litterære og kunstneriske kvaliteter fyller boken derfor en viktig funksjon for å opplyse barn om seksuelle overgrep. Den gir barn et språk til å snakke om det unevnelige, og voksne et språk for å hjelpe. Gitt bokens målgruppe har Dahle funnet en forbilledlig balanse mellom det å være presis og det å være for detaljert. Hun skyr ikke unna det vonde, men skremmer samtidig ikke de unge mottagerne – hun unnlater å formidle på en måte som målgruppen ikke har verktøy til å takle. Det er godt gjort!

Det er særlig ved hjelp av utstrakt metaforbruk at forfatteren evner å snakke tydelig om incest. Den bærende metaforen er blekk. Det går an å forstå dette bildet temmelig fysisk, nemlig som en utløsning, men aller mest kraft får metaforen når blekket forstås som noe som lammer og blinder barnet, noe som danner en skygge over hele hennes tilværelse. Blekksprutens fangarmer blir et bilde på armer og hender og fingre som trenger seg inn og finner frem overalt – der de ikke skal være. Det finnes flere lag i teksten, og den vil utvilsomt tale ulikt til ulike lesere. Antagelig vil den forstås best av barn som på et eller annet vis kan kjenne seg igjen i det som skjer i boken – de vil skjønne det som andre barn blir spart for å måtte skjønne. Boken trenger likevel ikke å nå frem til alle barn på samme måte. Dette er en bok som gir livshjelp til en gruppe som trenger det sårt.

Blekkspruten er ikke bare en hjelpebok, den er også litteratur på høyt nivå. Språket er både presist og poetisk, fullt av rytme og klang. Gro Dahle er en erfaren forfatter som en rekke ganger har vist sin fantasifulle fortellerevne og gode språkfølelse, og årets bok er intet unntak. Sammen med Svein Nyhus har hun skapt et helstøpt stykke kunst og en historie som angår mange.

Skriftlig takketale fra Gro Dahle

Gro Dahle/Svein Nyhus: «Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6
Språket som verktøy, språket som lampe

Vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite, sa Gro Dahle i sin takketale etter overrekkelsen av riksmålsprisen for sin barnebok. Les talen her.

Jeg er veldig glad for å få ta i mot en språkpris som dette! Tusen takk! For Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris er en pris som virkelig peker på språket med tykk finger, som løfter fram språket, holder det opp og sier ”Se på språket!”, dette fantastiske verktøyet vi mennesker har for å uttrykke oss, dette forunderlige redskapet for å kommunisere, for å utvide vår forståelse, for å tenke og undersøke verden rundt oss, for å nå fram til hverandre! For språket som materiale er så rikt, så fullt av muligheter!

Som skrivelærer og som forfatter er jeg selvfølgelig opptatt av språkets verktøykasse og språkets potensial. Og jeg er derfor svært takknemlig for denne anledningen til å juble litt ekstra for ordene! Disse trofaste ordene! Alltid beredt står ordene der, klare til innsats, klare til oppdrag, klare til å utrette mirakler, for ordene bare venter på at vi skal gripe tak i dem og bruke dem der vi trenger dem. De små ordene, de ivrige ordene, ord om vanskelige dager, ord om fine dager, ord som rommer og favner vidt og bredt i alle retninger, ord med undertekst nok til dimensjon på dimensjon – og ord som prøver seg fram i skyggene, som leter seg fram langs trange korridorer, inn mot mørke kroker og kott, ord som lykter og lamper, som åpner opp, lyser opp, finner fram, ord som blir gode hjelpere, venner, bestevenner, trøsteord, støtteord, ord fulle av håp.



Nettopp denne boka ”Blekkspruten” som jeg får Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for, er en bok hvor språket i seg selv er viktig, både som lyskaster på et vanskelig emne og som en frigjøringsmetode. ”Blekkspruten” er en bildebok om incest for alle aldre. Det er mannen min, Svein Nyhus, som står for den visuelle fortellingen, mens jeg har formulert den verbale fortellingen. Sammen forteller bilde og tekst en historie om en liten jente som blir utsatt for seksuelt overgrep og tillitsbrudd. Bildeboka som medium egner seg svært godt til å fortelle om vanskelige emner, nettopp fordi bildeboka ofte bruker språklige virkemidler som metaforer, som har mange rom og mange nivåer. Barn opp til elleve-, tolv-, tretten-, fjorten-års-alderen leser overflateplanet og forholder seg til den konkrete handlingen, eventyret. Mens voksne leseren eller formidleren leser underteksten også. Metaforen gjør at det er to historier i én historie, at barnet forholder seg til metaforens overflateplan og leser konkret.

I denne sammenhengen ser barnet en gutt som kan forvandle seg til ape, til elefant – og til blekksprut. Og denne blekkspruten skremmer jenta i historien, trekker henne under vann, noe som kan være skremmende i seg selv, men som av de fleste barn oppleves som et fantasifullt eventyr. De som selv har vært utsatt for incest og de voksne derimot, vil se at fortellingen kan handle om andre ting mellom linjene. Bildebokas metafor gjør at barna kan møte fortellingen på sitt nivå og forstå den med sin bakgrunn og på sin egen måte. Noe som nettopp gir en rik mangetydighet. Noe som igjen ligger i språkets natur, å kunne være mangetydig, men også presis i sine språklige bilder.

Og dette elsker jeg, å jobbe med språket på denne måten at jeg kan fortelle mange ting og skape mange nivåer i teksten med enkle og konkrete bilder, å åpne rom i tekstens hus, trapper opp, trapper ned. Og slik kan en bildebok romme både den voksne leseren og barnet og ungdommen samtidig i dette språklige byggverket. Hemmeligheter nok for alle.



Det er hemmelig med overgrep og vold i hjemmet, hemmelig med psykisk syke foreldre også, mor med angst eller deprimert far. Og hemmelig med alkohol- og rusmisbruk, hemmelig med fengsel, hemmelig med omsorgssvikt. Men incest er kanskje det hemmeligste av det aller hemmeligste. Det som er hemmelig på denne farlige måten, må snakkes om og skrives om, det trengs samtaler om dette og bildebøker. Det trengs å åpnes opp, det trengs ord og historier, fabler og allegorier. For vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite.

Det var ikke så lett å vite hvordan jeg skulle begynne å skrive om det, hvilke ord jeg skulle bruke, hvor trygt eller hvor utrygt jeg kunne skrive, hvor farlig eller ufarlig fortelingen skulle være. For jeg ville ikke gjøre barn redde, ikke redde for å si noe, ikke redde for kropper og mager og pupper og romper og hårete bein og store hender, ikke redde for voksne menn eller store gutter, for de fleste store menn og store gutter er snille og vennlige og trygge.

Så hvordan fortelle da, uten å skremme, men allikevel bevisstgjøre? Hvordan fortelle slik at både voksne og barn kan lese boka? Hvordan formulere slik at det ikke ble et pedagogisk hefte, ikke et informasjonsskriv, ikke en lærebok, ikke en samling råd – men en tekst med skjønnlitterære kvaliteter? Hvordan finne en kunstnerisk balanse mellom barn, tenåring og voksen, mellom fiksjon, underholdning og alvor?



Jeg hadde ingen ord om dette temaet, ingen fortellinger om incest og var redd for å skrive om det, tenkte at jeg ikke kunne klare det, at det ble for vanskelig, for mye risiko. Men fordi jeg virkelig ville prøve å formulere noe rundt dette, fordi jeg ønsket det, måtte jeg lete etter ordene. Jeg måtte prøve å finne de ordene som ikke fantes, skrive dem fram, lete etter allegorier, metaforer, språklige bilder, konkretisere det usagte. For ordene om incest må kunne være tilgjengelige, må kunne finnes av de som trenger dem, må kunne brukes. Både voksne og barn trenger språk for de vanskelige erfaringene sine, både voksne og barn trenger historier for de lukkede rommene, de innelåste erfaringene, de stengte opplevelsene. Og barn trenger å vite at noen vet, at noen har vært der og at ordene som finnes også kan brukes om disse erfaringene, for det trengs ord både for det som er trygt og for det som er utrygt.

Det handler om å gi barn ord for å kunne gjenkjenne og identifisere vonde følelser, å gjenkjenne trygge og utrygge situasjoner. Jeg håper på å kunne gi barn ord for å kunne fortelle om sine erfaringer, gi dem ord for å kunne snakke om det som har skjedd, om det de har opplevd, fortelle de altfor farlige hemmelighetene sine.

Ordene er frigjøringsverktøy, språket er et redskap for å åpne opp, lufte ut de innelåste hemmelighetene som eser der inne i mørket. For usagte hemmelige hemmeligheter er mye farligere enn fortalte hemmeligheter, for hvis det er noen som vet, så kan kanskje noen hjelpe, og bare det å si det, er hjelp i seg selv, å fortelle åpner en lufteluke.



Derfor kan ordene gi håp. Og trøst. Og mulighet. Også boka i seg selv kan være en trøster, for en bok om incest kan være en støtte for et barn som har opplevd dette, en slik bok kan være en hemmelig venn, en som vet om, en som lytter. Boka blir dermed et vitne om det som har skjedd – og en vikar – som forteller en parallell versjon av leserens egne farlige fortelling. Blekksprutord om blekkspruterfaringer.

Mange lurer på om slike emner som vold i hjemmet og incest og psykisk syke foreldre egner seg for barn – om barn ikke skal skånes og skjermes fra sånt, fra virkelighetens brutalitet og mørke kjellere. Men her i Kardemommeby finnes disse kjellerne, det finnes mørke kott, skygger, kroker og hjørner hvor barn gjemmer seg, hvor barn lever i uutholdelige hverdager. Mange barn, tusenvis og tusenvis av hemmelige skyggebarn som ingen vet om, som de fleste ikke ønsker å vite om, barn som tror de er alene i hele verden, at ingen andre vet om dem, de finnes virkelig.

Jeg ønsker derfor at det også skal finnes bøker om også disse barna, at det skal finnes bøker om hver mørke krok, at det skal finnes bøker om barn der barna finnes, at det skal også finnes språk for disse erfaringene. Da kan språket peke på disse barna og si at vi vet om dere, språket kan strekke fram hendene sine, ordene kan komme inn de smaleste sprekker og hilse på, hviske at de ikke er alene, for ordene kan bli venner, kan trøste, kan holde med selskap og kan også si at hvis de bare forteller hemmelighetene sine, så kan de få hjelp. Slik kan språket bli en redningsvest, et tau, en stige, en lommelykt. For så viktig er språket!




Se også:
Gro Dahle om å skrive om vanskelige ting
Omtaler og anmeldelser av «Blekkspruten»
Illustratøren om arbeidet med boka