13. april 2017

God påske!

Summary in English: A timelapse video of a simple Easter greeting from Svein Nyhus: "Happy Easter from Lamb, Bunny, Chicken – and Me!" (and a second – and third – video to give the unhappy Lamb – and Bunny – a new, more satisfying appearance). Also drawings of chicken from "Lars er ikke" ("Lars Is Not", 2012) and "Blekkspruten" ("The Octopus", 2016); made as cut outs of pencil on paper and with brush and ink, all coloured in Photoshop. Happy Easter to all!





Bonus: Påskekyllinger fra arkivet!

«Lars er ikke» (2012): Titteloppslag med kylling.
Figurer og detaljer er tegna med grov blyant på papir med fargetone som ble skåret ut og fargelagt i Photoshop.
Oppslag som aldri kom på trykk (fordi «småbarnsbøker må ikke være for lange»).


Hønsefugler i «Blekkspruten» (2016). Penselpenn og Photoshop.


Mer om «Lars er ikke»:
«Lars er ikke» og «Lars er Lars» i bruk i barnehagen
Digital kollasj i «Lars er ikke»
Inspirerende flekk og teksttilfeldighet i «Lars er ikke»
Miniomtale av «Lars er ikke»
Se også:
Flere tegninger av fugler!

1. april 2017

Å tegne og fortelle for barn:
Boklek 2017

Summary in English: This March and April Svein Nyhus, illustrator and writer of children's books, presents his picture book "Me!" (original Norwegian title "Jeg!", 2004) for kindergarten children throughout Oppland county, Norway.

I mars og april 2017 er jeg «Boklek-forfatter» i Oppland. Da besøker jeg 26 bibliotek over hele fylket og forteller for nesten to tusen barnehagebarn som skal begynne på skolen til høsten.

Boklek har pågått hver vår siden 2014 og er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk litteraturfestival på Lillehammer, Oppland fylkesbibliotek på Gjøvik og folkebiblioteka i kommunene. Målet med prosjektet er «å skape positive litteraturopplevelser».

Jeg vil gi barna et hyggelig møte med biblioteket. Jeg prøver å være åpen, lyttende og tilstede i en miks av stram regi og blid improvisasjon. Jeg leser fra bildeboka «Jeg!», blander alvor og lek, spør og svarer. Aller gøyest er det nok når jeg tegner på tavla – og avslutter med fingertrikset (for å sjekke at publikum har fantasi og kan late som).

Under Boklek-turneen får skolestarterne også bokmerker og buttons med sikkerhetsnål bak som stikker og bekrefter at kroppen lever. Hver barnehage får i tillegg en plakat av et stort klatretre der ungene kan lime opp tegninger av seg sjøl. Hvis de vil.

Joda, det er mer enn nok å fortelle om. Så mye at jeg ofte glemmer å minne om hvilken fantastisk tryllekunst det er å kunne lese – og hvilken gullskatt biblioteket egentlig er. Følelser og tanker. I og mellom hyllene.



Kommentarer fra barn

Jeg har tegna og fortalt for barn siden bokdebuten med «Drømmemaskinen» i 1995, både aleine og sammen med tvillingbroren min. Det har gitt meg mye erfaring i å formidle – og mange hyggelige og pussige opplevelser. Det er likevel påfallende hvor like situasjonene kan være, og det er sjelden jeg blir skikkelig overraska over reaksjoner og innspill. Ja, ofte glemmer jeg de morsomste kommentarene. Men noen sitter igjen:

– Hvorfor har du så store patter?
– Vær litt stille!! Nå begynner filmen!

– Er du ekte munk?
– Du har også mista tenner!
– Du er ikke så skummel som på bildet!
– Hvorfor står du ikke på bakken?
– Vil du være pappaen min?

(Og sammen med tvillingbroren Egil)
– Er dere tvillinger på ordentlig?
– Er han andre robot?
– Er det snart ferdig?
– Kommer dere i morra også?


Grundig dokumentert turné!

Flittige og hyggelige bibliotekarer har kommentert det meste av «Boklek 2017» i sosiale medier.

Bloggredaksjonen takker for oppmerksomheten. Bildekommentarene har gjort hovedpersonen udødelig i øyeblikket – og innbilsk.



Gudbrandsdølen Dagningen Pluss 3. 4. 2017: «Boklek før skolestart»
Lillehammer byavis 6. 4. 2017:
«Lek med bøker»

Boklek på biblioteket for skolestartere #nordreland #bibliotek #boklek #læring #leselyst

Et innlegg delt av Nordre Land kommune (@nordrelandkommune)

Veldig artig å ha besøk av Svein Nyhus, årets boklek-forfatter, på jobben i dag!

Et innlegg delt av Miss Rustad (@ragnirustad)

Oppland Arbeiderblad 20. 4. 2017:
«Svein lekte seg med jeg-et»




Se også:

Svein Nyhus som Boklek-forfatter 2017 (med hele boka i PDF-format)
Skiftende turné-vær
Nytt opplag av «Jeg!»
Bokanmeldelse av «Jeg!»
Blogginnlegg om «Jeg!», blant annet om «Jeg!» som teater

På boklek-turné:
Vår i Norge!

Summary in English: This March and April Svein Nyhus, illustrator and writer of children's books, presents his picture book "Me!" (original Norwegian title "Jeg!", 2004) for 2 000 kindergarten children throughout Oppland county. Touring villages and valleys in the eastern part of Norway he recently came across an old stave church (one of several) resting calmly in the afternoon sun. The next day, though, typical for the Norwegian spring, the snow was back.

I over tjue år har jeg tegna og fortalt for barn rundt om i Norge, blant annet med «To menn og en tavle» sammen med tvillingbroren min.

Som «Boklek-forfatter» våren 2017 møter jeg barnehageunger på biblioteka i Oppland fylke. Selv om forestillingene er nokså like, besøkene korte og dagene stille, er det hyggelig å treffe barn på denne måten og få se stadig nye steder. Ja, jeg er heldig.

I Vestre Slidre i Valdres passerte jeg for eksempel Lomen stavkyrkje. Filmsnuttene under er tatt opp nettopp der, med ett døgns mellomrom. Snøen kom den andre dagen, aller sist i mars måned. Godt turnébilen har vinterdekk.





Se også:
Svein Nyhus er Boklek-forfatter 2017
Veldokumentert turné! (skroll nedover)

5. februar 2017

«Hva sier reven?» som følebok

Summary in English: In 2014 Swedish illustrator Eva P. Eriksson redesigned "What does the Fox Say?", a picture book based on Ylvis' YouTube hit, into a tactile book for visually impaired children. This simplified version has rubber textures and Braille. Svein Nyhuses original book illustrations were made as digital collages.

I 2014 ble «Hva sier reven?» tilrettelagt som taktil følebok for svaksynte barn. Spesialversjonen er illustrert og produsert av industridesigneren Eva P. Eriksson for NBL (Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek).

Jeg var enerådende illustratør og designer i den opprinnelige bildeboka. På samme vis formga Eva P. Eriksson sine følebilder uten min innblanding. Det var derfor ekstra gøy å se hennes gjendiktninger av tegningene mine nå nylig.

Motivene er ekstremt forenkla med flate figurer uten bakgrunn. Bare dyr som blir omtalt i teksten er gjengitt, alltid i profil og samme gjenkjennelige størrelse, og stort sett sånn at når en leser med fingrene fra venstre mot høyre, vil en møte hodet først.

Ja, følebøker er foredling av form og konsentrert kommunikasjon. De viser også at begrensninger ofte kan stimulere kreativiteten – og at alle kulturuttrykk, på en eller annen måte, bygger på noe annet. Jo, vi står alle i en uendelig rekke av sammenhenger.

Det er også moro å la fingertuppene kjærtegne uforståelig blindeskrift i 28 punkts standardstørrelse og relieffbilder trykt på varmefølsomt svellepapir.

Like fascinerende, eller egentlig like merkelig, er det at Ylvis' overraskende populære musikkvideo fra 2013 i det hele tatt ble bildebok, på rekordtid, som så ble følebok. En sansenes metamorfose fra lyd og bevegelse til bilde og berøring!

Hva så med barnebøker for blinde? Ja, hva, hvordan og hvorfor? Det handler om funksjon, estetikk og skaperkraft. Men også om omsorg og moral og alvoret i leken. Selve livet. Gøy det også.

Ok. Vi skal snakke mer om bøkene under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger om få dager. Der har jeg deltatt på tilsvarende arrangementer i nesten tjue år. Et fantastisk tiltak for dem som liker sånt og kan komme.





Mitt eget forhold til taktile bildebøker har ellers ofte begrensa seg til tilfeldige møter med nokså uinteressante pekebøker for helt små barn som ser. Dette er enkle bøker med noen få materialeffekter i tillegg til vanlige bildebokillustrasjoner, for eksempel pelsimitasjon limt på kartong. Formen er fargerik og konvensjonell: den følger velkjente oppskrifter for produkter i et kommersielt massemarked. Bøkene skal like mye friste voksne kjøpere, travle og velmenende, som den nysgjerrige ungen med apetitt på verden. Og det er nok mer fysisk stimulering enn kunsterisk opplevelse.

Jeg har også møtt Virginia Allen Jensens sjarmerende «Hvad er det?» fra 1978. Det er en kjempeenkel følebok med gummierte strukturer beregna på barn som ikke kan se (og dem som kan det). Boka handler om Lille Ru og var veldig populær da barna mine var små. Først nå har jeg oppdaga at «Lille Ru» er en klassiker i sjangeren. Det overrasker meg ikke.

I tillegg har jeg såvidt sett Anette Diesens tilrettelagte bildebøker. De virker.

Bildebonus i ettertid: Joda, Eva, Liv og jeg fikk til en OK liten samtale om følebøker under barnebokkonferansen i Stavanger. Så takk for den!



Se også:
Norsk, engelsk, svensk og koreansk utgave av «Hva sier reven?»
Digitaltrykk fra boka
Over 600 bokomtaler av «What does the Fox Say?»
«Skal vi leke?», mitt eget forsøk på en interaktiv, ikke-digital småbarnsbok

4. februar 2017

Å arbeide med bildebøker (på norsk og polsk)

Summary in English: A short interview with illustrator Svein Nyhus in a Norwegian newspaper – and a link to an interview in Polish for an online design magazine.



Karin Haugen om «Skal vi leke?»
i Klassekampen 4.2.2017
I den nyeste utgaven av Bokmagasinet spør Klassekampen flere illustratører om hvordan de jobber med bildebøker. Sjøl svarer jeg så kort og godt jeg klarer. Avisas interesse for barnebøker er knytta til Nordisk barnebokkonferanse som begynner i Stavanger på mandag. Hovedtemaet i år er nettopp bildebøker.

Jeg fikk forresten omtrent samme spørsmål fra GRAFMAG, et polsk nettmagasin om design. Men der har jeg mye større plass å skravletenkeskrive på.

23. januar 2017

Saman om draumen!

Summary in English: This March and April Svein Nyhus, illustrator and writer of children's books, presents the picture book "Me!" (original Norwegian title "Jeg!", 2004) for 2000 kindergarten children in Oppland county. On his tour through villages and valleys in the eastern part of Norway he came across an old stave church resting calmly in the springlike afternoon. The next day, though, the snow was back.



Nytt år, nye mogelegheiter! Teiknarane Svein og Egil Nyhus held fram med skuleturneen i Hordaland i januar og februar 2017. Den starta på eigen høgtidsdag med fototreff for fire tøffe tvillingar: to i 2D, to i 3D!



Saman om draumen!


Sjå òg:
«To menn og ei tavle», eit teikneshow for små og store
«To menn og ei tavle» på Facebook!

16. desember 2016

Arbeidsrommet

Summary in English: Svein Nyhus' messy and creative home studio presented in a Norwegian magazine on lifestyle and work. On the iMac and Cintiq screens are ink drawings for "Blekkspruten", a crossover picture book about sexual abuse.

D2, Dagens Næringslivs fredagsmagasin, har i flere år presentert bilder av arbeidsplasser. Nylig gjaldt det arbeidsrommet mitt.

D2 9. 12. 2016: «Oppstrammer»


I minireportasjen kommenterer jeg tegnehansker, styrkedrikk, Cintiq, Gro og alt rotet. Men dette kom ikke med på trykk:

• «MACSKJERM: Tegningene på skjermene er fra en barnebok som heter Blekkspruten. Boken som kom før, Akvarium, illustrerte jeg heldigitalt, og resultatet ble ganske pent og nøyaktig. Jeg ville lage noe som var forskjellig. Siden jeg ikke klarer å være noe annet enn meg selv, så valgte jeg en annen teknikk. Papir og tusjpensel. Jeg ville teste ut hvor ruskete jeg klarte å tegne.»

• «ØREPLUGGER (svarte, til høyre for drikk): Mine bestevenner. Ørepluggene. Trådløse. Jeg hører mye på podcast og radio. Jeg regner med at jeg ødelegger ørene med så mye lyd.»

• «STOL: Se på den fine stolen min! Setet er helt utslitt, men jeg klarte å feste de løse delene med lerretstape. Når jeg klarer å fikse ting, blir jeg glad. Fordi jeg er så rotete ellers. Jeg prokrastinerer og flykter inn i nettet hele dagen.»

• «PAPIRER (strødd utover benker under vindu): Dette er jo et sankthansbål. Tenk hvis det begynner å brenne her! Rommet oppfyller vel en slags kunstnerklisjé om kreativitet. Alt står på huet, liksom.»

Øyene 8.12. 2016: «De lever begge av streker»
Julebonus: Samme uke kom bilde av kjøkkenet i etasjen under. Der møtte jeg animatøren og sambygdingen Tuva Synnevåg for å snakke og tegne. Det var så hyggelig at jeg ikke klarte å konse.




Se også:
• Arbeidsrommet i 2004, 2007 og 2014

8. desember 2016

Bildebokskolen 85:
Å fortelle med bilder og symboler

Summary in English: Picture Book Class #85: Illustrator Svein Nyhus writes about visual storytelling and thinking in his illustrations for "The Octopus" (Norwegian title: "Blekkspruten"), a crossover picture book about sexual abuse, written by Gro Dahle and published 2016; The key (example #1 below) and toy leopard (example #2) are symbolic details in the drawings that are not mentioned among the metaphors in the poetic text. The key symbolizes locking and opening doors, minds, and talks – as well as power, control, and sex organs. The leopard cub, seen throughout the entire visual story, may represent the young girl, the abuse victim, in her spotted shirt. The very last picture, of a full grown, strong, and self confident leopard, can be interpreted as a hope for a happy ending.

Symbolske detaljer i bildebokillustrasjoner

Gro Dahle/Svein Nyhus: «Blekkspruten» (2016)
Omtaler og anmeldelser: 1 2 3 4 5 6 7
En illustratør er en visuell forteller som formidler historier og ideer i bilder. Barnebokillustratører har pleid å tegne nøyaktig det teksten beskriver, for å hjelpe ferske lesere å oppfatte innholdet. Bokillustrasjoner har også vært dekor, blikkfang og visuelle oaser for å holde på interessen.

Moderne bildebokskapere behandler stoffet friere. Mange illustratører er aktive medforfattere. De bestemmer ikke bare hvordan personer og miljøer skal se ut. De kan også antyde egne småhistorier som ikke står i manuset. Ja, bildemakerne tolker teksten og styrer sammen med forfatteren. De beriker og utvider historien og opplevelsen – eller begrenser og forvirrer. For en illustratør må vise konkret det en forfatter kan uttrykke med abstrakte ord, også når det gjelder noe helt presist eller noe veldig generelt. Det kan være vanskelig.

I denne leksjonen i «Bildebokskolen», mine små tips til andre fortellere, viser jeg hvordan jeg synliggjorde historien i «Blekkspruten». Det er ei bildebok for barn og voksne der Gro Dahle skriver poetisk og metaforisk om seksuelle overgrep mot barn.

For egen del tegna jeg inn detaljer for å trigge tanker og vekke assosiasjoner. Jeg liker å leke med symboler og antydninger og fikk være med som likeverdig medskaper. For eksempel forteller bildene mer enn teksten om hva som skjer med Apen, overgriperen, mot slutten.

Ok. Her kommer to eksempler på visuell fortelling og symbolikk for store barn. (Og en komisk sjølopptatt minianalyse av mitt eget arbeid. Jo, det er greit å le.)

Eksempel 1: Nøkkelen i «Blekkspruten»

Første side i «Blekkspruten». Nøkkelen kan tolkes på flere måter.
Den vesle blekkspruten kan kanskje avdramatisere litt.
Flere steder i den korte teksten skriver Gro om å låse. Men forfatteren bruker aldri ordet «nøkkel». Sjøl har jeg gjort nettopp nøkkelen til et gjennomgangssymbol i illustrasjonene.

Nøkler representerer stengte rom og hemmeligheter, makt og kontroll. Men nøkler er også løsninga når noe er fastlåst; de kan åpne opp, både dører, samtaler og gamle tabuer. Ja, nøkkelvignetten på første side skal understreke at boka i seg sjøl kan være en døråpner og lufteluke for dem som trenger det.

At nøkkel og nøkkelhull også er freudianske symboler for kjønnsorganer, streifa meg ikke i det hele tatt. Merkelig nok. Men forlagsredaktøren reagerte. Bra. Da virka tegningene som jeg håpte, og som jeg ønsker for alle bokillustrasjonene mine: De blei mer intelligente enn illustratøren. For det er like mange tolkninger som det er lesere. Og konkrete detaljer rommer alltid historier som er rikere og annerledes enn det en stakkars forteller kan dikte opp.

Fjerde oppslag i «Blekkspruten»: Apen kommer inn på rommet til Gullet. Nøkkelen gjentas som symbolsk detalj i flere bilder.
Den sleivete tusjteknikken skal gi boka liv og særpreg. Dramatiske linjer, blekk og flekker understreker det alvorlige temaet.


Utsnitt: Krok, nøkkel, hull.
Og det private på vidt gap.
Utsnitt: Fangarmene
omslutter og borer seg inn.
Utsnitt: Apen tviholder
på nøkkel og hemmelighet.
Utsnitt: Den nakne apen har
all makt. Et overtramp.
Utsnitt: Mamma tar grep og
overtar kontrollen.


Eksempel 2: Leopard-figuren i «Blekkspruten»

Gro forteller at Gullet (jenta som er hovedperson og offer) leker med dyr på gulvet. Forfatteren skriver også at mamma er hare, høne, bjørn og ørn, mens pappa er struts. Apen blir blekksprut (og til sist en frosk). Jeg har derfor tegna inn dyrefigurer på mange av sidene, både de i teksten, men også potente okser, purker med patter og andre der jeg viser litt kjønn og kropp. Det kan kanskje sette i gang tanker og samtaler.

Første oppslag i «Blekkspruten»: Gullet leker med dyra sine. Den flekkete leopardungen går igjen mange steder. Den kan representere Gullet.


Siste side i «Blekkspruten». Leopardungen har vokst seg
sterk og sjølsikker.
Ett av lekedyra i bildene er en leopardunge. Den sier teksten ingenting om. Dyret er sammen med Gullet gjennom hele boka. Pelsen er flekkete som trøya hennes. Begge er lekne, følsomme og sårbare. Og begge er spennende og sterke, slik alle er, på sin måte.

Aller sist, på kolofonsida, har jeg tegna en triumferende og fullvoksen leopard med lang hals og fast blikk. Kanskje også Gullet, overgrepsofferet, til slutt blir like mektig og trygg? Eller kanskje den voksne, den modne og modige, følger med og passer på?

Vel, det er ikke nødvendig å finstudere detaljene for å oppleve boka. Det holder å ta imot. Det er også greit å ikke like. Men joda, figuren sist er min visuelle fortelling om håp.

Utsnitt: Blekkspruten tar
kvelertak på lekedyret.
Utsnitt: Blekkspruten kler av
ungen, men den vil vekk.
Utsnitt: Gullet klamrer seg
fast og kveler nesten dyret.
Utsnitt: Ungen stirrer tomt og
forskanser seg bak benken.
Utsnitt: Gullet åpner
vinduet og skuer framover.


Sluttkommentarer

«Blekkspruten» er ikke et terapeutisk hjelpemiddel med klare svar, med riktig og galt. Boka er isteden et forsøk på skjønnlitteratur. Teksten og tegningene kan derfor forstås akkurat som leseren måtte ønske.

For alle opplevelser er subjektive og personlige. Dessuten har kunstneriske uttrykksformer egenskaper som åpner opp for mye friere tolkninger og opplevelser enn saklig informasjon gjør. Kreative uttrykk kan dermed belyse ting på andre måter, åpne for sånt vi kanskje overser og gi ny innsikt. Ja, noen mener kunstens oppgave er å innføre det uventa nettopp for å forandre perspektivene.

Illustratørenes mulighet for å dikte i vei gjelder forresten bare når det er rom for fri fantasi. I lærebøker, i bruksanvisninger og andre steder der det er viktig å bli forstått, trengs det tvert om entydige bilder, ikke flertydige. Det er derfor vanlig å skille mellom illustrasjon som er fortolkende og illustrasjon som er saklig.

Jeg veit også at andres meninger kan forstyrre. Alt vi får vite, påvirker oppfatninger og forventinger. Det gjelder også utlegningene i denne bloggen. Så kanskje jeg skal slutte å skrive her? Nei, google-bloggen er mest til for min egen fornøyelse, som et gratis nettarkiv for bilder og tanker. Dessuten er det alltid nok igjen å oppleve for dem som ser etter, uansett om det har vært kommentarer eller ikke.

En siste ting. Ikke alle er like analytiske som jeg. Jeg tenker og tviler. Bobler og babler. Går vill i egne innfall. Det er ok. Men det er like bra å være intuitiv, jobbe mer spontant, med kroppen, uten å tenke så mye. Bare gjøre. La ting skje. Flyte med.

Ja, den som var en leopard!


Se også:
Litt om arbeidet bak «Blekkspruten»
Omtaler og anmeldelser av boka
Riksmålsprisen til boka (med juryens begrunnelse og Gros svar)

3. desember 2016

En julefortelling

Summary in English: Illustrations by Svein Nyhus for a Norwegian Christmas magazine, to a poetic story about a girl who seeks comfort in trees when things get rough in her family. While sketches and try-outs were made with pencil and brush pen, the final art work was rendered digitally.

«Juleroser 2016» med forsidetegning av Sverre Malling.
Nå i november kom en ny utgave av «Juleroser», det litterære juleheftet som Herborg Kråkevik og Samlaget vekte til live i fjor.

I årets hefte har Gro Dahle skrevet en poetisk fortelling for barn, en historie jeg har illustrert. Den handler om Maria som er venn med trærne og som søker trøst hos dem når det blir urolig og utrygt i familien.

Tegneoppdraget kom da jeg hadde god tid i sommer. Dette skulle gå lett og fort, men det ble som vanlig altfor mange forsøk før jeg klarte å bestemme meg (langt flere enn eksemplene her). Jeg begynte med blyant og tusjpensel, men valgte til sist å tegne på en tegneskjerm direkte i bildeprogrammet på datamaskinen.

Skisser (eks. 1): Noen utkast tegna med blyant og tusjpensel.
Skisser (eks. 2): Hovedmotiv.
Grov blyant på A3-papir.
Skisser (eks. 3): Utvaska tusjpensel.
A3. Enkel fargelegging i Photoshop.


De ferdige illustrasjonene viser forvridde trær i en dekorativ flatestil. Jeg har prøvd å gjøre uttrykket tradisjonelt barnevennlig og vakkert, men også annerledes og urovekkende (selv om det ikke ble stor kunst, akkurat). Landskapet er både konkret og ubestemmelig, både vinterlig og snøfattig. Sånne åpne dobbeltheter kan vekke nysgjerrigheten og utvide opplevelsen. Det passer til heftet og historien. Tenkte jeg. For Gros tekst er nok varmere og mykere enn bildene mine. Greit nok. Når jeg ikke har kontroll og det spriker litt, blir det større tolkningsrom for leseren. Det er perfekt.

Ferdige originaler: Hovedillustrasjon og løse vignetter er tegna på en tegneskjerm direkte i Photoshop.
Flere av småtegningene er kopiert fra det store motivet og bearbeida videre.


På trykk: Første oppslag. Helsidetegning og papirstruktur bak teksten.
På trykk: Fjerde (og siste) oppslag. Vignetter omkring tekstblokkene.


Se også:
Trær i ulike tegneteknikker
Bokillustrasjoner, plakat og logo i liknende digitalteknikk
Vitsete julemotiver og juleheftetegning

12. november 2016

«Skal vi leke?»

Summary in English: In his new picture book "Do You Want To Play?" (original Norwegian title "Skal vi leke?") Svein Nyhus presents simple tasks for toddlers and stripped down illustrations in messy ink and brush. Nyhus' goal for the book was to play with it as a physical object, stimulate the interaction between child and reader, give life to a charming character, and just have fun.

«Skal vi leke?», som kom nå i november 2016, er en enkel pekebok for små barn. I den leker jeg med papirboka som fysisk gjenstand.

Uambisiøs minimalisme med ambisjoner

Boka er et uhøytidelig forsøk. Jeg ville lage noe ukomplisert på kort tid – og få det til å virke.

Derfor er alt i «Skal vi leke?» ekstremt nedstrippa. Teksten er minimal, med spørsmål og oppfordringer istedenfor en historie. Motiva likner på flate symboler. De er tegna med tusjpensel i en overdrevent kladdete strek. Fargene er begrensa til blått og rødt på kremgul bakgrunn.

Men tankene bak boka var ambisiøse nok: jeg ønska å aktivisere sanser og kropp og lage et sosialt leketøy for barn og voksne. Boka skulle kunne leses, og lekes, flere ganger. Jeg prøvde også å skape noe personlig og sjarmerende i all minimalisme. På den måten ville jeg gi liv til en figur av papir og gjøre boka til en venn. Ikke noe originalt nytt, men altså min variasjon over temaet.

Rask tusjing med pensel (og digital fargelegging) er en enkel teknikk.
Likevel tvilte jeg meg gjennom mange forsøk før jeg bestemte meg.
Jeg liker det som er sært og likevel forståelig. Og jeg liker å se hvor enkelt jeg kan lage ting og likevel gi uttrykket særpreg og gjøre opplevelsen rik.

Jeg har også kjempesans for barn (vel, for alle levende, egentlig), for undring, for nysgjerrighet og apetitt på livet. Ja, for alvor og lek og alvoret i leken. Jeg tror også det er viktig å tulle sammen.

Så joda, «Skal vi leke?» er enda et eksperiment med innhold og form i en bildebok. En konseptbok nesten.






Forresten (I)

Det første bokeksemplaret ble sendt i en konvolutt som var merka med navnet til tvillingbroren min. Det er en ubetydelig detalj, selvsagt, men jeg opplevde forvekslinga som uvanlig sympatisk. Det ble en hyggelig påminnelse om min egen plass i universet – og at et stort, aktivt forlag består av mennesker av kjøtt og blod.

Egil illustrerte flere populære barnebøker for Gyldendal på 1990-tallet. For meg representerte han et uoppnåelig ideal inntil jeg innså at alle er verdensmester i å være seg sjøl. Men han er selvfølgelig fortsatt en stor helt.

Forresten (II)

1. «Men se nå! Jeg kan lage et tak! Du, da?»
2. Joda! (Foto: S. A. Svendsen, 2007)




Se også:

Mer boklek:
Å leke gjemsel med pekeboka «Lars er Lars»
Å stimulere språket med «Lars er ikke»
Å bruke «Jeg!» og andre bildebøker i barnehagen

Andre bøker i grov tusjteknikk:
«God natt, natt» (2009)
«Sånt som er» (2010)
«Blekkspruten» (2016)